Man glemme fort - heldigvis

Å kunne få bære frem et barn, gi liv til en ny verdensborger, er det største i livet!! Den kjærligheten man kjenner til sine barn er ubeskrivelig. Alle plager og ondter man har kjent på underveis i svangerskapet og under fødselen, er glemt i det man får lagt sitt nyfødte barn på brystet! Og bra er det, ellers ville kanskje kvinner stoppet etter ett barn?
Selv om det bare er fire år siden jeg fødte Mia, så føles det som en evighet siden jeg gikk med stor mage og kjente hvordan det lille vesenet inni meg vokste og levde. Nå er jeg litt over 21 uker på vei og kjenner daglig spark og bevegelse i magen. Tidlig i svangerskapet går man bare å venter på å få litt mage og kunne kjenne at det er bevegelser og liv inni magen. Nå som jeg er kommet dit, kommer jeg på hvor ubehagelig det også kan være. Å sitte framoverbøyd over stuebordet å spise er rene torturen. Det er nesten som at lillegutt protesterer mot å bli klemt sammen med å sparke eller dytte meg nederst i magen. Så om jeg skal innta mat i sofakroken, blir det heretter halvveis liggende bakover eller til siden..
En annen ting jeg bare blir mer og mer påmint, er at både bevegelighet og fart blir stadig dårligere. Heldigvis har ikke jentene enda oppfattet at de greier å løpe fra mammaen sin, så; hysj!!
Et populært tema i mange forum, og det har også vært tatt opp i media nylig, er at damer ønsker å forstørre puppene sine. Særlig etter at de har fått barn og føler at det er litt "sleng" i fordelene. Men det er virkelig ikke bare fordeler med store fordeler! I starten av graviditeten er det stor stas at man blir mer formfull, men  jeg må si at i skrivende stund gleder jeg meg til å få normal størrelse igjen. Å kunne jogge seg en tur uten overlast er noe jeg savner veldig (spørs om jeg er så gira på jogging om et halvt år, men kremt kremt).
Andre gravid-ting jeg hadde glemt, var savnet med å kunne sove på magen, lysten på mat som ikke finnes i kjøleskapet i det øyeblikket du har lyst på det, frykten for at det skal komme en uanmeldt nys, at nesten hva som helst kan røre meg til tårer og at humøret kan svinge fra det ene øyeblikket til det andre.. Men det er i grunnen bra! Bra at man glemmer, at det er de positive hendelsene man husker og tar med seg videre. De første sparkene/boblene man kjenner, når man kan se utpå magen at det er liv og til sist den lykken det er å få bli kjent med den lille babyen etter 9 mnd med venting.

 Et varsomt sus av lykke, som pust mot høye siv

Forventning øm av glede, et lite pust mot liv

Så sart og lite, frøet, det spirer og det vil

Med englestøv som smykke, et lite barn blir til