torsdag 6. juni 2013

Den sommerkroppen..

Dagens kommentar i Nordlys hadde denne overskriften: "Den farlige jakten på sommerkroppen". Der skriver Reidun Kjelling Nybø hvor langt mange er villige til å gå for å få "den perfekte kroppen". Hun nevner blant annet om ei 15 år gammel jente som var blitt avhengig av det syntetiske hormonet melanotan, som hun sprøyter inn i kroppen for å få den dype brunfargen. I tillegg skriver hun om Kristoffer (20) fra Harstad som innrømmet at han hadde brukt doping for å nå kroppskravene. At det er flere enn meg som synes det er skremmende hvilke verdier samfunnet har fått når suksess kun måles i stramme rumper, store muskler og en mørkebrun, flat mage viser at det er et dagsaktuelt tema. Hun oppfordrer til slutt i sin kommentar foreldregenerasjonen til å gå i oss selv og passe på hvilke holdninger vi overfører til ungdommen. Tenk på hvordan dere omtaler dere selv når dere ser dere i speilet, hvordan dere prater om mat og spising til deres barn og ikke minst hvordan dere praktiserer dette selv, hvordan dere snakker om andre menneskers utseende og ikke minst om dere er fysisk aktive i familien.
Jeg fikk kanskje ikke sagt det tydelig nok i forrige blogginnlegg, men skal prøve nå: Ja! Jeg mener at vi alle må prøve å være fornøyde med den kroppen vi har, samtidig er det også viktig at vi tar vare på den gjennom å holde oss fysisk aktive og ha et sunt kosthold. Det er lov å jobbe mot å få en strammere kropp, men det er metodene som brukes jeg reagerer på. Shaker, piller, sprøyter osv er ikke naturlig og jeg er overbevisst om at dette ikke kan være bra for hverken kroppen eller den psykiske helsa i det lange løp. For de fleste vil trening/fysisk aktivitet, samt et sunt kosthold, være godt nok! Det er ikke meningen at kroppen skal kunne miste 5 kg vekt på to dager (som mange slankepiller reklamerer med at kroppen gjør om pillene brukes). Eller at om man bare drikker shaker, vil man bli så så mange kg lettere på få dagen. Det er da virkelig ikke rart om kroppen blir lettere om man ikke spiser!!?
I tillegg er jeg overbevisst om at hver kropp har sin idealvekt. Det er ikke meningen at alle skal kunne være syltynne. Noen er bygd for å være litt fyldigere over rumpa eller å ha en fyldigere overkropp. For de som har slike typer kropper, vil de føre en krig de ikke kan vinne om de forsøker å bli veldig tynne.
Nei folkens! Tren med måte og spis med måte, så lærer dere ungene deres at de "lette" og "raske" metodene sjelden er bra - her må egeninnsats legges ned for å ha en sunn kropp. Heller en sunn, slank/fyldig kropp enn en usunn tynn kropp!


mandag 3. juni 2013

Lille speil på veggen der..

Med varmen som har vært, og som forhåpentligvis fortsetter utover sommeren, har behovet for å ha på seg mindre klær vært tydelig. Det kommer ikke som noe sjokk når man leser et innlegg i nordlys at et stort antall kvinner ønsker kirurgisk inngrep for å forbedre kroppen sin, men det er så trist!! (http://www.nordlys.no/magasin/article6685138.ece?ns_campaign=article&ns_mchannel=recommend_button&ns_source=facebook&ns_linkname=facebook&ns_fee=0 ).
Som kvinne vil en antagelig aldri bli 100 % fornøyd med egen kropp og utseende, vi er opplært til å se etter feil og mangler. Har man lyst hår, burde det vært mørkt. Har man krøller, ønsker man seg slett hår. Har man store pupper, vil man ha mindre. Er man lys i huden, blir ønsket om å kunne bli brunere stort!
Når kan vi kvinner lære oss å bli fornøyde med oss selv? Til tross for at vi ikke er hundre prosent perfekte. Eller - kan vi ikke begynne å tenke at vi er perfekte slik vi er?
Da jeg var 22 år var jeg godt trent, slank og hadde kun noen få strekkmerker på lår/rompe fra vokseperioden som tenåring. Jeg var stort sett fornøyd med meg selv, jeg hadde endelig innsett at rompa mi ikke var så stor som jeg hadde gått og innbilt meg gjennom hele ungdomstiden. I dag skjønner jeg ikke at jeg   ikke innså hvor flott jeg var. For selv da kunne tanker om å bli enda slankere forekomme og drømmen om perfekt hud - uten strekkmerker - var absolutt tilstedet.
I dag, 3 barnefødsler senere og knapt 5 måneder siden sist fødsel, går hverdagen min mye ut på å komme tilbake i tidligere form og ikke minst komme inn i mine gamle bukser. Jeg trener og har et ønske om å være i god fysisk form. Men jeg har innsett at strekkmerkene som har inntatt magen min vil følge meg videre i livet, enten jeg vil eller ikke. Hver sommer har jeg tenkt: Skal jeg gå i bikini denne sommeren, eller skal jeg bruke singlet for å skjule arrene/merkene? Siden jeg har to jenter selv, som til tross for sin unge alder allerede har kommet med kommentarer om egen kropp, har jeg bevisst valgt at jeg ikke skal gjemme meg under klær. Mine jenter, og i grunnen alle barn, bør få se at kropper er ulike! Noen er store, andre små. Vi er brede og tynne! Noen har arr på seg, andre ikke. Jeg har fått flere spørsmål fra barn om hva som har skjedd med magen min og jeg har gitt de et ærlig svar tilbake. Når de har fått svaret, har det vært greit for dem. Selv om jeg har syntes det har vært pinlig å skulle svare, er det så viktig at de får se ulikheter og at det blir forklart på en ordentlig måte uten beskrivelser som at det er" stygge merker man kan få når huden strekker seg" eller " dette kan du også få og de forsvinner ALDRI". De aller, aller fleste har strekkmerker i ulik grad og de som ikke har det har ofte, desverre, funnet andre ting med seg selv de ikke liker..
Det burde vært en regel som sa at kvinner ikke har lov å skjemmes av seg selv og hvordan de ser ut! Gjør man det, påvirkes barna og de vil vokse opp med en oppfatning av at det er bare de "perfekte" kroppene som skal vises fram på stranda.
Jeg oppfordrer derfor alle dere kvinner der ute (og menn i ulike fasonger) til å kle av dere i sommervarmen! Vis barna deres at de kroppene som blir avbildet i blader/magasiner, ikke er det som er det vanlige. Kanskje kan vi motvirke trenden blant ungdommer (og også blant voksne kvinner), at man må legge seg under kniven for å få fine kropper og bli fornøyde med oss selv!

Etter sol, kommer regn..

Jeg kommer ikke unna det å skryte av det flotte været som har gledet mang en nordlending de siste ukene! Temperaturer over 20 grader er man ikke vant med, selv ikke i juli måned.. Med varmen forsvinner også energien til husarbeid, matlaging, håndarbeid og i grunnen all form for arbeid. Heldige meg, som er hjemme i permisjon, har kunnet tilbringt mye tid på verandaen og på joggeturer langs veien med vogn. Joggeturene er stort sett tatt på morgenen etter at jeg har levert Mia i barnehagen, så temperaturen har ikke rukket å bli for høy enda.
Det unormalt fine været har vi virkelig koset oss i og benyttet sjansen til bading og soling. Ungene har nok vært litt "årstidsforvirret", for de har spurt etter sommerferie allerede! For det har jo føltes som at det har vært sommer!! Til tross for varmt i lufta, kan jeg ikke skryte av badetemperaturen - men ungene syntes selvfølgelig at det var isvarmt!!!
Det har vært fantastisk å ha opp mot 30 grader, men for en liten gutt har det ikke alltid vært like lett å finne ro i vogna når det var sovetid. Men til tross for litt soveproblemer på de varmeste dagene, vet han å sjarmere med sitt smil :)


Rett før varmen slo til hadde jeg strikket hele bolen til mariusgenseren min og en arm. Jeg syntes den så litt stor ut og da jeg prøvde den, svømte jeg i den. Iiiiik!! Jeg måtte rekke opp hele og begynne på nytt. Motivasjonen til å få ferdig genseren før sommeren sank i bunnen. Varmen gjorde heller ikke sitt til at jeg orket å begynne forfra igjen, men i går kom det regn og jeg kjente lysta til å strikke igjen også kom. Så genseren ble rekt opp i en fart og jeg er nå i gang på nytt :)
Så får været bestemme hvor raskt den blir ferdig denne gang. Nå er ihvertfall begge armene ferdige, de venter bare på "kroppen". Å slår værmeldingen til, blir det mer strikking enn soling fremover.