I og med at jeg selv er lærer, vil kanskje noen påstå at jeg er inhabil når det gjelder spørsmålet om skoleelever skal ha lekser eller ikke.
Diskusjonen dukker stadig opp, både blant frustrerte foreldre og ikke minst i klasserommet av elevene. På VG's nettsider hadde de i dag lagt ut et blogginnlegg om nettopp dette temaet. Jeg har nedenunder kopiert hva Eva (som er lektor og statsviter på en vgs utfor Oslo) har skrevet om sine tanker om lekser eller ikke. Hele bloggen hennes kan du lese på: http://evakosberg.blogspot.no/2012/06/nei-til-leksefri-skole-reposted.html
Nei til leksefri skole! - reposted
I lys av at leksedebatten igjen er i gang, reposter jeg et innlegg jeg skrev om dette sist temaet var i vinden:
Debatten rundt lekser i skolen har lenge vært mer eller mindre konstant til stede i norsk offentlighet, og mer eller mindre kvalifiserte personer uttaler seg stadig om dette. De største argumentene mot lekser ser ut til å være at de (1) forsterker forskjellene som allerede er til stede, og at de (2) fører med seg at elevene må bruke uforholdsmessig mye tid om ettermiddagen/kvelden på leksene. Denne tiden burde brukes sammen med foreldrene, og elevene har uansett lite utbytte av å jobbe alene med leksene, i det dette er både upedagogisk og også vanskelig, spesielt for de elevene som allerede sliter. I tillegg krever vi (3) for mye av elevene når de må gjøre lekser.
Jeg tar meg i å riste på hodet. For det første, lekser virker forsterkende på forskjellene mellom elevene, i det flinke elever jobber mer med leksene og dermed gjerne blir enda flinkere, mens svakere elever jobber lite/ingenting med leksene. Dermed vil forskjellene øke. Men er løsningen på dette å fjerne leksene, slik at ingen lærer mer? Svaret burde være et klart og tydelig nei. Hvis man leier inn to snekkere til å bygge et hus, hvorav den ene er en bedre snekker enn den andre, så lar man ikke være å bygge huset av den grunn. I stedet for å fjerne leksene, burde løsningen være at man må tilpasse både undervisning og lekser bedre til de enkelte elevene, slik at alle elevene får lekser på sitt nivå.
Her er vi over på neste sentrale punkt. Elevene må når de har lekser jobbe på egen hånd med oppgaver, noe som er upedagogisk og krevende. I tillegg vil dette aldri skje i arbeidslivet – der vil alle arbeidsoppgaver skje på dagtid, under veiledning fra en overordnet som selvfølgelig vet svaret på alt. Eller? I virkelighetens verden er det vel slik at man faktisk trenger trening i å utføre arbeidsoppgaver på egen hånd, uten veiledning? Man må kunne finne løsninger selv, og noen ganger må man gjøre dette utenfor oppsatt arbeidstid, slik man også må det i mange yrker. Å påstå at dette er (for) krevende for elevene vitner om manglende realitetsorientering, det er vitterlig ikke slik at man senere kan forvente å kunne koble seg ut etter kl. 15! Er ikke meningen med skolen at vi skal lære elevene å være selvstendige? At de skal kunne takle verden på egen hånd? Jo, og da må de også lære å arbeide alene. Ikke alltid, selvsagt, men de må kunne det også.
Apropo krevende. Leksene er for krevende. En del av kritikken går ofte på at leksene enten er for vanskelige (for noen), eller på at de ikke gjennomgåes/inkluderes aktivt i etterkant på skolen. Ofte er lekser repetisjon av det man har hatt før, eller relativt enkel forberedelse til noe som skal skje. Hvorfor? Jo, fordi man lærer bedre av å repetere samme stoff flere ganger. Tiden på skolen er begrenset, og dermed må eleven også repetere på egen hånd. Dette må kunne skje uten at læreren overvåker at dette skjer, på det tidspunktet eleven selv måtte finne fornuftig. På tross av at ”ansvar for egen læring” nå er gått av moten, så må man på ett eller annet tidspunkt forvente at elevene legger ned en innsats for seg selv.
Ja vel, sier du, men dette løser vi jo ved å forlenge skoledagen til elevene. Dermed kan de gjøre leksene på skolen – og alle parter blir fornøyde. Jo, sier jeg, det er kanskje en god løsning, i teorien. Men alle som har prøvd å undervise i skolen etter kl. 14, vet at dette fungerer dårlig i praksis. Alle som har prøvd å konsentrere seg mange timer i strekk vet at dette er vanskelig, for ikke å si umulig, og dette gjelder merkelig nok også for aldersgruppen 13-18 (nei dessverre, vi kan ikke skylde all mangel på konsentrasjon på pubertet og ungdomstid, ungdom er nemlig også mennesker!). Dermed er lekser en bedre løsning, i det elevene da får reist hjem, spist og tatt en pause, før de kan bruke en times tid med frisk hjerne på ettermiddag/kveldstid. Dette medfører nok også for mange bedre konsentrasjon, i det de her slipper den støyen som det medfører å oppholde seg i et klasserom.
Men, på ettermiddagen og på kveldstid skal jo elevene tilbringe kvalitetstid med foreldre og søsken? Foreldre og barn tilbringer stadig mindre tid sammen, og dette skal vi rette på ved å la elevene være på skolen like lenge som foreldrene er på arbeid, slik at de kommer hjem samtidig. For meg ser dette ut som et fint skalkeskjul for å gjøre verden lettere for foreldre som søker en lettvint løsning. Med lengre skoledag og uten lekser slipper foreldrene både å bekymre seg for hva den gode sønn/datter gjør fra skolen slutter og til de kommer hjem, og i tillegg slipper de å hjelpe til med kjedelige lekser, fordi sønn/datter allerede har gjort alt på skolen. Med et slikt system kan foreldrene om kvelden kjøre sønn/datter på en eller annen fritidsaktivitet eller sende dem ned i kjellerstua der spillkonsolen står, slik at mor og far kan få slappe av med et glass rødvin etter en lang og slitsom arbeidsdag. For meg ser dette ut som en eneste ting, nemlig voksne som vil tilpasse skolen til sitt beste, uten å tenke på hva som skaper best læring for barna. Barna har godt av en pause, og familielivet har nok også godt av at foreldre og barn jobber med leksene, sammen. Ikke fortell meg at de elevene som ikke gjør lekser om kveldene tilbringer kvalitetstid sammen med mor og far, der går grensen for virkelighetsfjern argumentasjon.
Ser vi på elevene, så deler de seg på midten. Mange er for lekser, mens andre er mot. Uten at jeg har sjekket statistikken her, så er mitt inntrykk at de sterke(re) elevene vil ha lekser (fordi de ser utbyttet av disse), mens de svake(re) elevene ikke vil ha lekser (fordi de sliter med leksene, ikke gjør leksene, er lei av maset etc.). Hva sier dette oss? Det sier oss ikke at vi må kvitte oss med problemet ved å stryke leksene – de elevene som sliter blir ikke sterkere av det. Det sier oss derimot at vi må bli flinkere i oppfølgingen av dem som faller utenfor. Vi må gi dem lekser de makter å gjøre. Vi må møte alle på det nivået de faktisk befinner seg på. Og vi må lære elevene hvorfor de gjør lekser. Vi må lære dem om arbeidsvaner, om repetisjon, om verdien av å lese stoff mange ganger (også når man ikke forstår alt!), og om ulike måter å jobbe med skolearbeidet på. Vi må bevisstgjøre elevene på at lengre skoledag ikke er løsningen, og på det positive med å ha lekser. Vi må være ansvarlige, og finne de løsningene som er best. Ikke for oss voksne, men for elevene, for barna, viss læring vi faktisk har ansvaret for.
Debatten rundt lekser i skolen har lenge vært mer eller mindre konstant til stede i norsk offentlighet, og mer eller mindre kvalifiserte personer uttaler seg stadig om dette. De største argumentene mot lekser ser ut til å være at de (1) forsterker forskjellene som allerede er til stede, og at de (2) fører med seg at elevene må bruke uforholdsmessig mye tid om ettermiddagen/kvelden på leksene. Denne tiden burde brukes sammen med foreldrene, og elevene har uansett lite utbytte av å jobbe alene med leksene, i det dette er både upedagogisk og også vanskelig, spesielt for de elevene som allerede sliter. I tillegg krever vi (3) for mye av elevene når de må gjøre lekser.
Jeg tar meg i å riste på hodet. For det første, lekser virker forsterkende på forskjellene mellom elevene, i det flinke elever jobber mer med leksene og dermed gjerne blir enda flinkere, mens svakere elever jobber lite/ingenting med leksene. Dermed vil forskjellene øke. Men er løsningen på dette å fjerne leksene, slik at ingen lærer mer? Svaret burde være et klart og tydelig nei. Hvis man leier inn to snekkere til å bygge et hus, hvorav den ene er en bedre snekker enn den andre, så lar man ikke være å bygge huset av den grunn. I stedet for å fjerne leksene, burde løsningen være at man må tilpasse både undervisning og lekser bedre til de enkelte elevene, slik at alle elevene får lekser på sitt nivå.
Her er vi over på neste sentrale punkt. Elevene må når de har lekser jobbe på egen hånd med oppgaver, noe som er upedagogisk og krevende. I tillegg vil dette aldri skje i arbeidslivet – der vil alle arbeidsoppgaver skje på dagtid, under veiledning fra en overordnet som selvfølgelig vet svaret på alt. Eller? I virkelighetens verden er det vel slik at man faktisk trenger trening i å utføre arbeidsoppgaver på egen hånd, uten veiledning? Man må kunne finne løsninger selv, og noen ganger må man gjøre dette utenfor oppsatt arbeidstid, slik man også må det i mange yrker. Å påstå at dette er (for) krevende for elevene vitner om manglende realitetsorientering, det er vitterlig ikke slik at man senere kan forvente å kunne koble seg ut etter kl. 15! Er ikke meningen med skolen at vi skal lære elevene å være selvstendige? At de skal kunne takle verden på egen hånd? Jo, og da må de også lære å arbeide alene. Ikke alltid, selvsagt, men de må kunne det også.
Apropo krevende. Leksene er for krevende. En del av kritikken går ofte på at leksene enten er for vanskelige (for noen), eller på at de ikke gjennomgåes/inkluderes aktivt i etterkant på skolen. Ofte er lekser repetisjon av det man har hatt før, eller relativt enkel forberedelse til noe som skal skje. Hvorfor? Jo, fordi man lærer bedre av å repetere samme stoff flere ganger. Tiden på skolen er begrenset, og dermed må eleven også repetere på egen hånd. Dette må kunne skje uten at læreren overvåker at dette skjer, på det tidspunktet eleven selv måtte finne fornuftig. På tross av at ”ansvar for egen læring” nå er gått av moten, så må man på ett eller annet tidspunkt forvente at elevene legger ned en innsats for seg selv.
Ja vel, sier du, men dette løser vi jo ved å forlenge skoledagen til elevene. Dermed kan de gjøre leksene på skolen – og alle parter blir fornøyde. Jo, sier jeg, det er kanskje en god løsning, i teorien. Men alle som har prøvd å undervise i skolen etter kl. 14, vet at dette fungerer dårlig i praksis. Alle som har prøvd å konsentrere seg mange timer i strekk vet at dette er vanskelig, for ikke å si umulig, og dette gjelder merkelig nok også for aldersgruppen 13-18 (nei dessverre, vi kan ikke skylde all mangel på konsentrasjon på pubertet og ungdomstid, ungdom er nemlig også mennesker!). Dermed er lekser en bedre løsning, i det elevene da får reist hjem, spist og tatt en pause, før de kan bruke en times tid med frisk hjerne på ettermiddag/kveldstid. Dette medfører nok også for mange bedre konsentrasjon, i det de her slipper den støyen som det medfører å oppholde seg i et klasserom.
Men, på ettermiddagen og på kveldstid skal jo elevene tilbringe kvalitetstid med foreldre og søsken? Foreldre og barn tilbringer stadig mindre tid sammen, og dette skal vi rette på ved å la elevene være på skolen like lenge som foreldrene er på arbeid, slik at de kommer hjem samtidig. For meg ser dette ut som et fint skalkeskjul for å gjøre verden lettere for foreldre som søker en lettvint løsning. Med lengre skoledag og uten lekser slipper foreldrene både å bekymre seg for hva den gode sønn/datter gjør fra skolen slutter og til de kommer hjem, og i tillegg slipper de å hjelpe til med kjedelige lekser, fordi sønn/datter allerede har gjort alt på skolen. Med et slikt system kan foreldrene om kvelden kjøre sønn/datter på en eller annen fritidsaktivitet eller sende dem ned i kjellerstua der spillkonsolen står, slik at mor og far kan få slappe av med et glass rødvin etter en lang og slitsom arbeidsdag. For meg ser dette ut som en eneste ting, nemlig voksne som vil tilpasse skolen til sitt beste, uten å tenke på hva som skaper best læring for barna. Barna har godt av en pause, og familielivet har nok også godt av at foreldre og barn jobber med leksene, sammen. Ikke fortell meg at de elevene som ikke gjør lekser om kveldene tilbringer kvalitetstid sammen med mor og far, der går grensen for virkelighetsfjern argumentasjon.
Ser vi på elevene, så deler de seg på midten. Mange er for lekser, mens andre er mot. Uten at jeg har sjekket statistikken her, så er mitt inntrykk at de sterke(re) elevene vil ha lekser (fordi de ser utbyttet av disse), mens de svake(re) elevene ikke vil ha lekser (fordi de sliter med leksene, ikke gjør leksene, er lei av maset etc.). Hva sier dette oss? Det sier oss ikke at vi må kvitte oss med problemet ved å stryke leksene – de elevene som sliter blir ikke sterkere av det. Det sier oss derimot at vi må bli flinkere i oppfølgingen av dem som faller utenfor. Vi må gi dem lekser de makter å gjøre. Vi må møte alle på det nivået de faktisk befinner seg på. Og vi må lære elevene hvorfor de gjør lekser. Vi må lære dem om arbeidsvaner, om repetisjon, om verdien av å lese stoff mange ganger (også når man ikke forstår alt!), og om ulike måter å jobbe med skolearbeidet på. Vi må bevisstgjøre elevene på at lengre skoledag ikke er løsningen, og på det positive med å ha lekser. Vi må være ansvarlige, og finne de løsningene som er best. Ikke for oss voksne, men for elevene, for barna, viss læring vi faktisk har ansvaret for.
Takk for at du la ut denne. Jeg trenger gode argumenter for at vi mener datteren vår bør ha hjemmelekser.
SvarSlett