Hvor mange ganger sa ikke bestemor feil navn til oss barnebarn når vi var på besøk da vi var små? Gjerne startet hun med egne ungers navn, så gikk hun gjennom alle barnebarn som var eldre enn meg, før hun til slutt traff riktig på Renate. Mamma har også hatt samme problem med oss ungene, men jeg hører det også i dag når hun skal snakke til barnebarna sine. Mathea heter ofte Kamilla. Mia blir like ofte kalt for Mathea. Må vel bare først som sist innrømme at jeg er ikke så langt unna mine formødre jeg heller i å forveksle navn. Stort sett ender jeg opp med å måtte si begge navnene på ungene mine før jeg treffer rett, til stor fryd for ungene. Enn så lenge!! Regner med det kommer til å snu!
Som lærer er det å si feil navn en heller dårlig egenskap. Særlig søsken får ofte høre broren eller søstra sitt navn før jeg kommer på det riktige navnet. Om eleven ikke har søsken, greier jeg alikevel ofte å si feil navn. Min antagelse om at jeg blander på grunn av likheter mellom elevene blir bekreftet i http://www.nrk.no/vitenskap-og-teknologi/1.8087503 sin artikkel som forklarer hjernen sin rolle i forhold til hvor navn lagres og hvilken sortering den gjør. Interessant lesing! Men det endrer nok ikke på at jeg også i fremtiden kommer til å ta bestemors regle: Alise. Nei, Aud-Synnøve. Nei, Ann-Sissel. Nei, Anita. Nei, Renate!
PS! For de som har hatt flere partnere (eks-koner/menn, eks-samboere osv) må være obs. Her har nok mange kanskje allerede tabbet seg ut med å si feil navn, og for de som ikke har det; fort gjort!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar