Lille speil på veggen der..

Med varmen som har vært, og som forhåpentligvis fortsetter utover sommeren, har behovet for å ha på seg mindre klær vært tydelig. Det kommer ikke som noe sjokk når man leser et innlegg i nordlys at et stort antall kvinner ønsker kirurgisk inngrep for å forbedre kroppen sin, men det er så trist!! (http://www.nordlys.no/magasin/article6685138.ece?ns_campaign=article&ns_mchannel=recommend_button&ns_source=facebook&ns_linkname=facebook&ns_fee=0 ).
Som kvinne vil en antagelig aldri bli 100 % fornøyd med egen kropp og utseende, vi er opplært til å se etter feil og mangler. Har man lyst hår, burde det vært mørkt. Har man krøller, ønsker man seg slett hår. Har man store pupper, vil man ha mindre. Er man lys i huden, blir ønsket om å kunne bli brunere stort!
Når kan vi kvinner lære oss å bli fornøyde med oss selv? Til tross for at vi ikke er hundre prosent perfekte. Eller - kan vi ikke begynne å tenke at vi er perfekte slik vi er?
Da jeg var 22 år var jeg godt trent, slank og hadde kun noen få strekkmerker på lår/rompe fra vokseperioden som tenåring. Jeg var stort sett fornøyd med meg selv, jeg hadde endelig innsett at rompa mi ikke var så stor som jeg hadde gått og innbilt meg gjennom hele ungdomstiden. I dag skjønner jeg ikke at jeg   ikke innså hvor flott jeg var. For selv da kunne tanker om å bli enda slankere forekomme og drømmen om perfekt hud - uten strekkmerker - var absolutt tilstedet.
I dag, 3 barnefødsler senere og knapt 5 måneder siden sist fødsel, går hverdagen min mye ut på å komme tilbake i tidligere form og ikke minst komme inn i mine gamle bukser. Jeg trener og har et ønske om å være i god fysisk form. Men jeg har innsett at strekkmerkene som har inntatt magen min vil følge meg videre i livet, enten jeg vil eller ikke. Hver sommer har jeg tenkt: Skal jeg gå i bikini denne sommeren, eller skal jeg bruke singlet for å skjule arrene/merkene? Siden jeg har to jenter selv, som til tross for sin unge alder allerede har kommet med kommentarer om egen kropp, har jeg bevisst valgt at jeg ikke skal gjemme meg under klær. Mine jenter, og i grunnen alle barn, bør få se at kropper er ulike! Noen er store, andre små. Vi er brede og tynne! Noen har arr på seg, andre ikke. Jeg har fått flere spørsmål fra barn om hva som har skjedd med magen min og jeg har gitt de et ærlig svar tilbake. Når de har fått svaret, har det vært greit for dem. Selv om jeg har syntes det har vært pinlig å skulle svare, er det så viktig at de får se ulikheter og at det blir forklart på en ordentlig måte uten beskrivelser som at det er" stygge merker man kan få når huden strekker seg" eller " dette kan du også få og de forsvinner ALDRI". De aller, aller fleste har strekkmerker i ulik grad og de som ikke har det har ofte, desverre, funnet andre ting med seg selv de ikke liker..
Det burde vært en regel som sa at kvinner ikke har lov å skjemmes av seg selv og hvordan de ser ut! Gjør man det, påvirkes barna og de vil vokse opp med en oppfatning av at det er bare de "perfekte" kroppene som skal vises fram på stranda.
Jeg oppfordrer derfor alle dere kvinner der ute (og menn i ulike fasonger) til å kle av dere i sommervarmen! Vis barna deres at de kroppene som blir avbildet i blader/magasiner, ikke er det som er det vanlige. Kanskje kan vi motvirke trenden blant ungdommer (og også blant voksne kvinner), at man må legge seg under kniven for å få fine kropper og bli fornøyde med oss selv!