Jeg vokste opp med sparekonto som jeg selv sparte på, ikke mye, men bursdagspenger og penger jeg fikk hos foreldrene mine. Disse pengene ble brukt opp gjennom tenåringstiden til både nyttige og mindre nyttige ting. Jeg skulle selvfølgelig ønske at mine foreldre overrasket meg på min 18 årsdag og fortalte at de hadde spart flere hundre tusen til meg slik at jeg kom meg gjennom studietiden min på en lettest mulig måte eller kunne tenkt på boligkjøp tidligere for den saks skyld. Denne overraskelsen fikk jeg imidlertid ikke, så fra jeg begynte på videregående skole jobbet jeg annen hver helg og i sommerferiene for å få litt ekstra penger i tillegg til stipend. Det var selvfølgelig ikke slik at foreldrene mine ikke hjalp til økonomisk, for det gjorde de, men jeg måtte altså lære tidlig at penger må tjenes selv for å kunne få det man vil ha! Jeg opprettet BSU konto i begynnelsen av tyveårene for å spare på og jeg sitter i dag med både hus og bil kjøpt med lån fra banken. Mine venner har også fått seg hus og biler v.h.a lån i banken, og ingen jeg vet om har fått store summer fra foreldrene sine for å klare dette.
Jeg håper selvfølgelig at alle kan spare litt til ungene sine og at de kan være til økonomisk hjelp i overgangen til voksenlivet, men skal vi som foreldre spare opp store formuer til de?
Min personlige mening er at barna må lære at penger må man jobbe for, samtidig vil jeg spare penger (på egne kontoer) for å kunne bidra når det trengs når ungene blir unge voksne. For tenk om mine unger blir like dårlig med penger som jeg var som tenåring og at de bruker opp det som var spart til tull og fanteri????
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar