Man glemme fort - heldigvis

Å kunne få bære frem et barn, gi liv til en ny verdensborger, er det største i livet!! Den kjærligheten man kjenner til sine barn er ubeskrivelig. Alle plager og ondter man har kjent på underveis i svangerskapet og under fødselen, er glemt i det man får lagt sitt nyfødte barn på brystet! Og bra er det, ellers ville kanskje kvinner stoppet etter ett barn?
Selv om det bare er fire år siden jeg fødte Mia, så føles det som en evighet siden jeg gikk med stor mage og kjente hvordan det lille vesenet inni meg vokste og levde. Nå er jeg litt over 21 uker på vei og kjenner daglig spark og bevegelse i magen. Tidlig i svangerskapet går man bare å venter på å få litt mage og kunne kjenne at det er bevegelser og liv inni magen. Nå som jeg er kommet dit, kommer jeg på hvor ubehagelig det også kan være. Å sitte framoverbøyd over stuebordet å spise er rene torturen. Det er nesten som at lillegutt protesterer mot å bli klemt sammen med å sparke eller dytte meg nederst i magen. Så om jeg skal innta mat i sofakroken, blir det heretter halvveis liggende bakover eller til siden..
En annen ting jeg bare blir mer og mer påmint, er at både bevegelighet og fart blir stadig dårligere. Heldigvis har ikke jentene enda oppfattet at de greier å løpe fra mammaen sin, så; hysj!!
Et populært tema i mange forum, og det har også vært tatt opp i media nylig, er at damer ønsker å forstørre puppene sine. Særlig etter at de har fått barn og føler at det er litt "sleng" i fordelene. Men det er virkelig ikke bare fordeler med store fordeler! I starten av graviditeten er det stor stas at man blir mer formfull, men  jeg må si at i skrivende stund gleder jeg meg til å få normal størrelse igjen. Å kunne jogge seg en tur uten overlast er noe jeg savner veldig (spørs om jeg er så gira på jogging om et halvt år, men kremt kremt).
Andre gravid-ting jeg hadde glemt, var savnet med å kunne sove på magen, lysten på mat som ikke finnes i kjøleskapet i det øyeblikket du har lyst på det, frykten for at det skal komme en uanmeldt nys, at nesten hva som helst kan røre meg til tårer og at humøret kan svinge fra det ene øyeblikket til det andre.. Men det er i grunnen bra! Bra at man glemmer, at det er de positive hendelsene man husker og tar med seg videre. De første sparkene/boblene man kjenner, når man kan se utpå magen at det er liv og til sist den lykken det er å få bli kjent med den lille babyen etter 9 mnd med venting.

 Et varsomt sus av lykke, som pust mot høye siv

Forventning øm av glede, et lite pust mot liv

Så sart og lite, frøet, det spirer og det vil

Med englestøv som smykke, et lite barn blir til

Å spå kjønn

For syv år siden, i desember, gikk jeg gravid med skolejenta mi. På besøk hos en av svigersøstrene mine, spør hun om hun kan spå meg for å se hvilket kjønn det var og hvor mange barn jeg kom til å få. Så jeg nappet ut et hårstrå og tok av meg gullringen jeg hadde på meg. Håret festet hun i ringen og hold den over handleddet (eller var det over magen..?) mitt. Først begynte ringen å pendle i ring, som betød at jeg ventet en jente (noe ultralyden allerede hadde fortalt oss). Så stoppet bevegelsene helt opp før den begynte å bevege seg i ring en gang til. Igjen stoppet bevegelsen helt opp, litt lengre enn første gang, for så å bevege seg sideveis til slutt. Da den stoppet igjen beveget den seg ikke mer etterpå. Altså konkluderte min svigersøster med at jeg kom til å få to jenter ganske tett, for så å få en gutt til slutt.
Min andre halvdel syntes tre unger hørtes mye ut og mente at gutten til slutt kom til å bli med en annen mann, he he. I dag kan han nok ikke skylde magen min på noen andre, for han er nok medskyldig denne gangen også.
Da jentene var 4 og 2 år, var ikke planleggingen av nr tre enda helt i gang. Allikevel har denne spådommen alltid vært bak i bevisstheten min, så jeg strikket faktisk et gutte-hentesett da!

Jeg synes det er spennende med overtro, kjerringråd og ulike spåmetoder. Har blant annet sett på den kinesiske fødselskalenderen. Den har imidlertid ikke stemt på alle mine. Spåkopp kan gi mange morsomme svar, men er nok ikke særlig pålitelig. Å spå i kaffegrugg har jeg ingen erfaring med, da jeg aldri har drukket kaffe.. En test jeg mot all formodning ikke håper at stemmer, er den testen jeg tok i dag som skulle fortelle meg hvor mange barn jeg kom til å få - SEKS barn var svaret!! Nei, takk! Jeg skal få tre, så takker jeg for meg på fødeavdelingen på UNN :)

Flere som er blitt spådd og det har stemt?

Kropp og klær

Vi har alle ulike kroppsfasonger! Noen er smale, andre brede, noen er korte og så er det de som er veldig lange. Det finnes utallige ulike varianter av menneskekroppen! Klesindustrien tar hensyn til våre ulike kropper når de lager voksenklær og kanskje også enkelte barneklær. Det er ofte et fokus på at de som har store kropper har vanskelig for å finne store nok klær, og man hører ikke fullt så ofte om de som er tynn og ikke finner passende klær. 

Nå er det ikke meg selv jeg sikter til her :) Min gravide kropp passer klær som er merket mamma fra H&M eller klær i et par størrelser større enn normalt. Men min eldste datter på seks har jeg hatt problemer med å finne bukser til siden hun var liten. Hun er veldig smal over både lår og rumpe, noe som gjør det svært vanskelig å finne bukser som sitter godt på kroppen hennes uten at det slenger eller buler på henne. Det skjer ganske ofte at hun prøver bukser, men river de av seg i sinne fordi de er alt for store for henne (særlig rundt lårene og magen). Til og med tightser får hun sleng i!! Heldigvis har både bestemor og mor syferdigheter, slik at de har kunnet sy inn og strammet strikk på bukser som er kjøpt. I sommer ville hun så veldig gjerne ha en svart tights med en katt nede på foten, problemet som alltid var at den ble alt for vid oppe når den var lang nok nede. Jeg kjøpte den allikevel i håp om at noen kunne sy den inn. I dag gjorde jeg det faktisk selv!! :) 

Ikke helt profft resultat, men jeg tror at når den nå er 5 cm smalere oppe vil den ikke ramle av henne når hun tar "hoppetesten" som hun kaller det når hun prøver bukser og må hoppe for å se om den holder seg på eller ikke.

Nei, dette med kropp og klær er ikke alltid like lett uansett om man er kort i beina, lang i beina, tynn og lang eller bred og kort.

Om noen vet om butikker som selger ekstra smale modeller av klær så rop ut, særlig om det er billigkjeder!!

En lillebror :)

I dag var den store dagen for oss, nemlig ultralyd. Stor spenning i kroppen og mange spørsmål som kvernet rundt i hodet. Er alt som det skal? Er det bare èn inni der? Er det ei lita jente eller en liten gutt? Hva om vi får en dårlig beskjed? Tror jeg var forberedt på alt da jeg gikk inn til timen.
Heldigvis kunne vi fort se at det var en sprell levende baby inni meg! Og når dama som gjennomførte ultralyden hadde saumfart alt som var å saumfare, kunne hun si at det så bra ut med den lille. Jippi!!! Jeg måtte selvfølgelig spørre om hun kunne se om det var en lillebror eller lillesøster, og med litt flytting på den mage-dingsen kunne hun med 100 % sikkerhet si at det var en lillebror. Enda en gang; Jippi!!!
Og her er beviset:

Heldigvis fikk vi med oss hjem noen andre bilder også, slik at de kommende storesøstrene skulle få se at det faktisk er en baby inni magen, og ikke bare jeg som har spist vel godt i sommer.

Nå er det bare å senke skuldrene, ha positive tanker og ruge videre på det lille mirakelet som vokser inni meg.
Og selvfølgelig måtte jeg innom Fingerbølla på Pyramiden for å kjøpe lyseblått garn til et babyteppe. Viktig å  få litt guttefarger i garnkurven nå!

Grønn lue

For å få en avveksling fra panneband fant jeg frem grønt garn og ei enkel oppskrift på ei tøff lue. Det viste seg imidlertid at oppskriften ikke funket på to ulike farger. Dermed måtte jeg fikse og trikse min egen oppskrift. Har brukt tynt alpakka garn, la opp 84 masker på pinne nr 4. Begynte med en omgang vrang for å unngå rullekant og fortsatte med 7 omganger rett med mørk grønn. Så byttet jeg til lys grønn, først en omgang rett, for så å strikke 3 omganger vrangt, så 7 omganger rett med mørk grønn igjen osv.

Resultatet ble en baggy, tøff lue (synes jeg ihvertfall selv..). 

Nå er strikkepinnene lagt bort og det er Norge for alle penga!!!

Mens vi venter..

Nærmer oss halvveis til siste skudd på familietreet Skogstad Oppheim skal komme til verden. I neste uke venter ultralyd. Noe jeg gleder meg veldig til, samtidig som jeg i bakhodet vet at det ikke er alle som går fra en ultralyd med gode nyheter :(
Da jeg var 23 og ventet Mathea, var det ingen av mine nærmeste venner som hadde fått barn enda og jeg hadde nok vokst opp og vært skånet fra mange mindre gode opplevelser. Derfor dro jeg da på ultralyd uten tanke på at det kunne komme dårlige nyheter. Jeg ønsket bare vite om det var en jente eller gutt som hadde tatt bolig i meg.
Før mitt tredje besøk på ultralyd er jeg ikke fullt så rolig. Noe kommer nok av at vi mistet et lite hjerte i desember, en annen ting er at nå vet jeg så mye mer enn jeg gjorde for 7 år siden (tenk at det er 7 år siden!!!). Men jeg får bare forsøke å puste rolig fram til da og krysse fingrene for at det går bra!

 Her har Mathea foreviget meg

Ut på tur!

Etter at vi kom hjem fra campingtur i Sverige i midten av juli, har det ikke vært mye oppholdsvær eller vær for å kunne dra på kose-turer med ungene. Men de siste dagene har vi faktisk hatt besøk av det store, gule fenomenet på himmelen og som mange andre, har vi benyttet sjansen til å komme oss på tur!
Mathea fikk seg fiskestang før avslutningsturen til seksåringene i barnehagen i vår, den tok vi med oss og dro til Olavsvern for å prøve fiskelykken. Etter å ha satt fast (og mistet) fem sluker i tanga,  fått vase på snøret og flere nesten-fall ut i sjøen, ble det til slutt et napp.

Det ble en liten en, på pappaen sin stang, men stor stas å få fisk var det uansett. Siden ingen av fiskerne er noen fiskespisere, fikk den svømme tilbake til vennene sine.
Selv om jeg enda har ferie (kremt..eller avspasering..), er Mathea på SFO og Mia i barnehagen om dagene. Å skulle være hjemme sammen med meg hver dag er ikke såå morsomt, om det ikke er noe spesielt å finne på. I dag tok vi imidlertid fri og gikk til fjells! Jeg var spent på hvordan det skulle gå, særlig med Mia, men det var virkelig ikke nødvendig å bekymre seg. Her var det jeg som hang etter dem.. Men med sekk både bak og foran er jeg kanskje (litt) unnskyldt.. eller?

Å ha to klatremuser er ikke alltid bra for et mammahjerte.. Å komme seg opp er tydeligvis enkelt, men for å komme seg ned trengtes det assistanse..

Vi kom oss opp til Olaugsteinen og jeg er imponert over mine to, spreke jente! Med kakao, brødskive og sjokolade i sekken ble det tid til en liten pause før det bar ned igjen,

Det er beundringsverdig hvor mye energi som finnes i små kropper. Etter tur på fjellet var det trippel-bursdag  på Erikjordet, hvor det også var høyt aktivitetsnivå! Man skulle tro de var klar til å stupe i seng når vi kom hjem, men neida - her vil de sykle!! Heldigvis fikk jeg overtalt dem til å komme inn å spise kveldsmat.. En sliten, men lykkelig mamma, kan se tilbake på en superfin dag ilag med to fantastiske jente!!