Mamma..Ka skjer vesst..?

Må bare fortelle om den fantastiske samtalen jeg og Mathea hadde i dag. Vi hadde vært hos logopeden for å "trene med ord" som Mathea sier og parkeringsbilletten var på tur å gå ut da vi kom ut fra Rådhuset. Jeg sier derfor til Mathea at vi må skynde oss til bilen slik at vi ikke får bot på flere tusen som vi må betale. Da begynner spørsmålene å hagle fra min lille frøken! "Mamma, ka skjer vesst vi ikkje har penga å betale med?" Jeg svarer at da må vi vente til jeg får lønn igjen. "Men mamma, ka skjer om du ikkje har penga nok da heller?" Jeg forsøker å forklare så godt jeg kan om hvordan det fungerer med regninger og betaling, namsmann og banken. Hun løper den siste biten til bilen og puster lettet ut når hun ikke finner lapp på vinduet fra parkeringsvakten. Inne i bilen fortsetter spørringen.. "Mamma. Ka skjer når man ikkje kan betale regninge?" Jeg svarer at da får man først brev i posten hvor de skriver at vi må huske å betale. Og hvis vi fortsatter ikke gjør det så kommer namsmannen å tar huset vårt. "Klare han å bære huset vårres?" Kommer det fra ho. Ja, jeg ser det for meg, men svarer henne at han bare sier at vi ikke kan få bo der lenger og at noen andre får kjøpe det. "Men mamma, ka skjer vesst vi ikkje har nåkka hus å bo i?" Jeg svarer at vi kan sikkert få bo hos bestemor og bestefar eller at vi må leie noe som koster mindre enn det å ha et hus. "Mamme, enn vesst bestemor og bestefar ikkje vil at vi skal bo der og vi ikkje finn nåkka anna. Kor vi da skal bo? Jeg svarer mest på gøy at da må vi bo i telt. " Mathea begynner sånn smått å hulke i baksetet og jeg må begynne å roe henne ned og sier derfor at vi bruker alltid å huske på å betale regningen våre så vi kommer ikke til å miste huset vårt. "Ja, men mamma. Enn vesst dåkker ikkje finn brevet å så skjer det? Æ vil ikkje bo i telt!!! Vi får ikkje plass tell mat der engang!" Jeg prøver igjen å roe henne ned med at vi kommer ikke til å trenge å bo i telt fordi vi betaler regningene våre (ihvertfall nesten alltid til rett tid..)Nå sitter hun å gråter ordentlig i baksetet. "Æ hate telt!"

Så neste gang hun begynner å spørre slike spørsmål skal jeg svare på en måte som gjør at hun ikke kan spinne videre på fortellingen, om det nå går an....